Tour de France er midt i Alpene, og selv om de har vært underveis i flere uker er det nå det skal avgjøres. Touren starter først i fjellene og vi kunne på den første klatreetappen se at klassementet ble endret og resultatlista så helt annerledes ut over natten. Froome fikk sin gule trøye og den har han hatt siden, og vil nok beholde frem til podiet i Paris. Fjellene som sykles i år er som tidligere år historiske klassikere og man behøver ikke å ha fulgt TdF i mange år for å ha minner om fjelletapper som man satt og fulgte med stor entusiasme. En flat etappe og en etappe med klatringer utenfor kategori er som natt og dag. Der vi en dag ser de lag med sprintere i front arbeide for å få feltet opp til et eventuelt utbrudd, vil dagen etter halse mange minutter bak fjellgeitene. Og for mange er det en kamp om å komme i mål innen tidsgrensen. Det er en tid satt av arrangørene og kan være opp mot en time bak vinneren i mål. Kommer man ikke innafor tidsgrensen er man ute av touren. Det blir meget spennende i morgen da feltet skal opp Alpe d'Huez to ganger. Det et beryktet fjell i TdF og at de skal opp to gange gjør det mer enn dobbelt så tungt. En ting er at man skal opp men de skal også kjøre ned og det er også en del av syklingen som man skal kunne håndtere om man hevde seg i den samlede stilling. Det hjelper ingenting om man er først opp om man kjører i 25 kilometer i timen ned. Syklister i verdenstoppen tenker ikke på fare og at noe kan gå galt. De kobler alt ut og slipper seg selv og sykkelen ned i hastigheter opp mot 100 km/t. Så får de heller ta eventuelle problemer om de kommer. Man kan på youtube se mange gode nedkjøringer av folk som Cancellara, Chippolini og Hushovd for å få et inntrykk av hvor fort det kan gå. Her er et klipp av Cancellara, det er vanskelig å se hvor fort det går men han kjører også så stilrent at man bør bruke et par minutter på å nyte det.
En nedkjøring kan være forskjellen på seier og tap. Tidligere nevnte Thor Hushovd var i 2011, 2 minutter bak Jeremy Roy da han kom opp på Col d'Aubisque. Etter en nedkjøring og en flate hadde han så tatt han igjen og da han senere før mål rykket opp en bakke var Roy ferdig og Hushovd vant. Hadde ikke Hushovd hatt evnen til å kjøre så godt ned hadde Hushovd mest sannsynligvis blitt nr 2 eller 3.
Men man vinner ikke på å kjøre ned, man vinner på å kunne kjøre fort opp. Og i årets Tour virker det ikke som om noen kan kjøre hurtigere opp en Froome. Mannen ser ut til å være genetisk korrekt bygget til å sykle og da han for noen dager siden satte både Contador og Quintana med å "spurte" fra de opp Mont Ventoux var det mange som tenkte at han ikke kan slås i denne Tour.
Det kan han, det er fortsatt flere etapper og som sagt, to ganger opp Alpe d'Huez kan endre mye. Selv Froome kan få en dårlig dag, og om Contador finner tilbake litt av formen fra noen år tilbake vil forspranget fort kuttes ned. Uansett, man skal opp fjellene for å gjennomføre Touren og det er for mange i feltet en drøm i seg selv. Det er sprintere og hjelperyttere som vil ønske beina, sykkel og arrangører dit pepperen gror underveis opp alpene men det glemmer de fort når de krysser målstreken i Paris på søndag.
Tidligere i touren ble det sagt at man ikke vinner touren i de første fjellene, men man kan tape den. Nå er vi kommet så langt at en rytter godt kan vinne touren eller klatre i klassementet om han er overlegen på vei opp. Og personlig tror jeg Froome kan lukke årets TdF om han kjører en god enkelstart idag og Contador og Mollema ikke tar noe inn i morgen. Men alt kan skje. Og det er det som er så fantastisk med Tour de France. Jeg sammenligner det ofte med Champions League i fotball hvor enhver kamp kan ende opp med å bli den beste man noensinne har sett. Selv en kjedelig flat transportetappe i Touren kan utvikle seg til å endre stort på resultatlisten. Det har vi sett i denne touren da Contador og Saxo-Bank kom seg med i et utbrudd på en flate og Froome i den gule trøye ikke kom seg med og etter lengre tids hardt arbeid hentet de over et minutt på lederen. Helt uventet og fantastisk underholdende. Man visste ikke om de ville holde helt inn men det gjorde de. Og spillet ble kun bedre da vi så hvor tydelig det var at de fleste andre ikke ville hjelpe med å kjøre utbruddet inn.
Den danske journalist, filmskaper, forfatter og TdF legende Jørgen Leth sa det så fint. "Man kjører fra et sted til et annet. Man kjører opp og man kjører ned. Underveis skjer det noe"
Det er så basalt enkelt men alikavel så sant. Noe skjer alltid. Man kan bare ikke forutse hva.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar