Opp opp opp...og ned

Tour de France er midt i Alpene, og selv om de har vært underveis i flere uker er det nå det skal avgjøres. Touren starter først i fjellene og vi kunne på den første klatreetappen se at klassementet ble endret og resultatlista så helt annerledes ut over natten. Froome fikk sin gule trøye og den har han hatt siden, og vil nok beholde frem til podiet i Paris. Fjellene som sykles i år er som tidligere år historiske klassikere og man behøver ikke å ha fulgt TdF i mange år for å ha minner om fjelletapper som man satt og fulgte med stor entusiasme. En flat etappe og en etappe med klatringer utenfor kategori er som natt og dag. Der vi en dag ser de lag med sprintere i front arbeide for å få feltet opp til et eventuelt utbrudd, vil dagen etter halse mange minutter bak fjellgeitene. Og for mange er det en kamp om å komme i mål innen tidsgrensen. Det er en tid satt av arrangørene og kan være opp mot en time bak vinneren i mål. Kommer man ikke innafor tidsgrensen er man ute av touren. Det blir meget spennende i morgen da feltet skal opp Alpe d'Huez to ganger. Det et beryktet fjell i TdF og at de skal opp to gange gjør det mer enn dobbelt så tungt. En ting er at man skal opp men de skal også kjøre ned og det er også en del av syklingen som man skal kunne håndtere om man hevde seg i den samlede stilling. Det hjelper ingenting om man er først opp om man kjører i 25 kilometer i timen ned. Syklister i verdenstoppen tenker ikke på fare og at noe kan gå galt. De kobler alt ut og slipper seg selv og sykkelen ned i hastigheter opp mot 100 km/t. Så får de heller ta eventuelle problemer om de kommer. Man kan på youtube se mange gode nedkjøringer av folk som Cancellara, Chippolini og Hushovd for å få et inntrykk av hvor fort det kan gå. Her er et klipp av Cancellara, det er vanskelig å se hvor fort det går men han kjører også så stilrent at man bør bruke et par minutter på å nyte det.

En nedkjøring kan være forskjellen på seier og tap. Tidligere nevnte Thor Hushovd var i 2011, 2 minutter bak Jeremy Roy da han kom opp på Col d'Aubisque. Etter en nedkjøring og en flate hadde han så tatt han igjen og da han senere før mål rykket opp en bakke var Roy ferdig og Hushovd vant. Hadde ikke Hushovd hatt evnen til å kjøre så godt ned hadde Hushovd mest sannsynligvis blitt nr 2 eller 3.

Men man vinner ikke på å kjøre ned, man vinner på å kunne kjøre fort opp. Og i årets Tour virker det ikke som om noen kan kjøre hurtigere opp en Froome. Mannen ser ut til å være genetisk korrekt bygget til å sykle og da han for noen dager siden satte både Contador og Quintana med å "spurte" fra de opp Mont Ventoux var det mange som tenkte at han ikke kan slås i denne Tour.
Det kan han, det er fortsatt flere etapper og som sagt, to ganger opp Alpe d'Huez kan endre mye. Selv Froome kan få en dårlig dag, og om Contador finner tilbake litt av formen fra noen år tilbake vil forspranget fort kuttes ned. Uansett, man skal opp fjellene for å gjennomføre Touren og det er for mange i feltet en drøm i seg selv. Det er sprintere og hjelperyttere som vil ønske beina, sykkel og arrangører dit pepperen gror underveis opp alpene men det glemmer de fort når de krysser målstreken i Paris på søndag.
Tidligere i touren ble det sagt at man ikke vinner touren i de første fjellene, men man kan tape den. Nå er vi kommet så langt at en rytter godt kan vinne touren eller klatre i klassementet om han er overlegen på vei opp. Og personlig tror jeg Froome kan lukke årets TdF om han kjører en god enkelstart idag og Contador og Mollema ikke tar noe inn i morgen. Men alt kan skje. Og det er det som er så fantastisk med Tour de France. Jeg sammenligner det ofte med Champions League i fotball hvor enhver kamp kan ende opp med å bli den beste man noensinne har sett. Selv en kjedelig flat transportetappe i Touren kan utvikle seg til å endre stort på resultatlisten. Det har vi sett i denne touren da Contador og Saxo-Bank kom seg med i et utbrudd på en flate og Froome i den gule trøye ikke kom seg med og etter lengre tids hardt arbeid hentet de over et minutt på lederen. Helt uventet og fantastisk underholdende. Man visste ikke om de ville holde helt inn men det gjorde de. Og spillet ble kun bedre da vi så hvor tydelig det var at de fleste andre ikke ville hjelpe med å kjøre utbruddet inn.

Den danske journalist, filmskaper, forfatter og TdF legende Jørgen Leth sa det så fint. "Man kjører fra et sted til et annet. Man kjører opp og man kjører ned. Underveis skjer det noe"

Det er så basalt enkelt men alikavel så sant. Noe skjer alltid. Man kan bare ikke forutse hva.

Den gule trøye

Den gule trøye

Tour de France sterkeste varemerke er den gule trøye. Gult er den fargen som går igjen når man snakker om og tenker på Tour de France og å kunne ta på seg den gule trøyen etter en etappe er noe alle syklister drømmer om. Amatører så vel som profesjonelle. I Giro de Italia har de en rosa ledertrøye mens de i Vuelta a España en rød trøye til lederen. Videre har alle store sykkelritt også trøyer i forskjellige farger til beste klatrer, sprinter, ungdom (under25 år) og sikkert noen andre kategorier jeg har glemt. Mest angrepsvillige syklist får i TdF et rødt og hvitt nummer dagen etter og den som ligger sist i det totale felt, kalt "Lanterne Rouge" den røde lanterne også får positiv fokus og oppmerksomhet til tross for at det nok er den rytteren som på et eller flere tidspunkt har slitt mest underveis i touren. Tidligere i TdF var det også en mixtrøye til den rytteren som lå best an i det alle poengkonkurransene. Det var en trøye som var full av farger og mønster og det er fortsatt mange som ønsker at man burde få den trøyen tilbake i feltet.

Uansett farger og løp så er det den gule trøye som regjerer. Kun de største har vunnet den, og får man mulighet til å bære den, om så kun en etappe blir man husket. Ikke bare for trøyen men man får respekt. Man leder tross alt verdens største sykkelløp og man leder over verdens beste sykkelryttere. Så selv om alle vet at man dagen etter vil miste den så har man vunnet respekten og den tar man med seg. Den gule trøye skal respekteres. Av feltet, av den som bærer den, av journalister og media...tilskuere. Alle skal respektere den og sånn er det. Et annet aspekt som gjør den spesiell er at man kan få den gule trøye og respekten som følger uten å vinne en etappe. Jeg husker ikke hvem som vant alle etappene i 2011 og 2012, men jeg husker hvem som syklet i gult. Det ser man ikke i mange andre idretter.

Man skal kjempe for den gule trøyen. Har man fått den skal resten av laget, selv om det ikke var planen i utgangspunktet, gi litt ekstra for å hjelpe sin rytter til å beholde den om mulig. Det hender det er en sprinter som får den og det er gitt at man mister den opp et fjell dagen etter, men man skal prøve. Av respekt til den gule trøye skal man prøve. Prakteksemplet fra de senere år og et av mine Tour høydepunkter er fra 2011. Den franske helt Thomas Voeckler hadde overtatt trøyen fra Thor Hushovd tidligere i touren og kjempet som en gal dag etter dag for å beholde den lengst mulig. Han, og alle andre, visste han til sist ville miste den til en klassementsrytter, Evans, Schleck, Contador eller tilsvarende, men han kjempet. Dag etter dag kom han i mål i tide til å beholde den og hver dag var en seier for Thomas, hans lag Europcar og resten av Frankrike. På den 18 etappe, som var en bratt stigning, klarte han mot alle odds å "kun" tape 2,5 minutt til Andy Schleck (tror jeg det var) og med en ledelse på 15 sekunder kunne han dagen etter sykle opp Alpe d´Huez, det legendariske fjell, i gule farger. Bildet fra den 18 etappen hvor han beholdt den gule sier mer enn tusen ord.

Foto: Reuters

Nordmenn har ikke de største tradisjoner i TdF historien, men etter mange gode resultater de siste år har Hushovd stått frem som den største norske syklist gjennom tidene. Han har vunnet 10 etapper, vunnet den grønne trøyen og syklet flere etapper i gult. Og kjempet for det. Edvald Boasson Hagen, den norske wonderboy, er fortsatt med å finne ut av hva han skal i fremtiden, men etter to etappeseire i 2011 er han også en man alltid kan regne med. Og vinner Team Sky enkelstarten idag ser vi Edvald i gult i morgen. Og det er stort. Enormt stort, for starten på årets TdF har vært tøffere enn tidligere og derfor (og på grunn av et par velt) har vi ikke sett Cavendish i front ennå. Men det skal nok komme. At vi etter 4 etapper kan se en nordmann i gult er derfor noe som vil sende signaler over sykkelverdenen at vi er mer enn bare Hushovd. Aleksander Kristoff var nr 2 på åpningsetappen og Lars Petter Nordhaug prøvde å gjøre det helt store igår sammen med en utbrytergruppe bestående av Pierre Rolland og Sylvain Chavanel. To franskmenn som normalt sett kan finne på å holde helt inn om løypeprofilen er riktig. Så Norge er fortsatt på vei opp, Hushovd eller ei.

Dagens etappe er derfor ekstra spennende for oss nordmenn. Ser vi Edvald i den gule etter dagens etappe vil han mest sannsynlig beholde den de neste tre-fire dagene inntil han skal begynne å passe på Froome i Pyreneene. Vi krysser fingre for Team Sky seier idag og ser derfor frem til at Edvald får den respekten han fortjener.

Den gule trøye er jo tross alt noe av det største man kan få i idrettsverdenen.

Tour de France 2013. Nr 100 i rekken

Kun avbrutt av to verdenskrige skal vi igjen oppleve det som for mange er årets høydepunkt. Og for første gang på lenge vil hele touren foregå innenfor Frankrikes grenser. Som en hyllest til verdens største og viktigste sykkeløp og for å illustrere at Frankrike er en av de viktigste aktører sykkelsporten har. Hva historie angår vil jeg ikke gå for mye inn på det men vi kan ikke snakke sykkelsport uten å snakke skandaler. Mange av de som står igjen som vinnere idag fått sin gullmedalje etter dopingskandaler og fra 1999 til 2005 har vi ingen vinner etter at Lance Armstrong av UCI (den internasjonale sykkelunion) ble fradømt sine seire. Synd og skam med den dopingen, men som nordmenn har vi en tendens til å glemme at vi i internasjonal sammenheng hellet ikke kan snakke skisport uten å snakke skandaler. Omfanget blir dog ikke det samme på grunn av at skisporten er vesentlig mye mindre enn sykkelsporten. At Annette Sagen ikke får hoppe først i kollen har ikke samme gjennomslagskraft i media som når feltet i Tour de France velger å streike eller protestere mot en avgjørelse eller lignende. Det er litt som om all verdens idrett stopper opp når man ser Fabian Cancellara, i den gule trøye, ber resten av sykkelfeltet stoppe i protest mot avslutningen på 2 etappe i 2010. Ikke et negativt ord om skisporten eller likestilling men det er flere som sykler enn det er skiløpere det er en av årsakene til at sykkelsporten er så stor som det den er. Og ser man på % andelen tror jeg, uten at jeg har statistikk på det, at skisporten i perioder har vært like ille som syklingen. Mühlegg og Finland er kun to faktorer til at skisporten også har sine mørke år. Og selv om doping har fulgt sykkelsporten siden dens spede start er det nok også en av de forum som har satt fokus på anti-doping arbeid og gjennom personlige fall har vi også sett de fleste negative konsekvenser kunstige stimuli kan ha på en kropp. Så ja, det er doping i sykling. Men det er det i skisporten også. Og i fotball, og hockey, og baseball, og svømming og.... 

Uansett har jeg og mange andre grunn til å tro at årets felt er renere enn på mange år. Sist års vinner Sir Bradley var tilsynelatende ikke bare ren men også den første helt rene vinneren på mange år. Og jeg håper og tror det samme i år. Tyler Hamiltona bok "The Secret Race" har lært oss mye men også spredt et budskap om at det kan bli bedre. Og det tror jeg bl.a Team Sky og de andre har tatt lærdom av. Men det vil ikke overraske meg om et par ryttere blir tatt i årets tour, dessverre er det blitt en tradisjon, men også et eksempel på at det finnes idioter overalt. Forskjellen fra noen år tilbake er at de nok nå vil bli utstøtt fra resten av feltet. Så når Cavendish i dag, etter å ha tatt på se den gule trøye, befinner seg på vei til dopingkontrollen så vet han, og de andre, at det de gjør er riktigt, og at man kun oppnår respekt og resultater gjennom hardt arbeid.

Så som en note, de land med dårligt rykte hva angår doping og skandaler er nok også de land som har avslørt og tatt flest svindlere og "juksepaver" og på den måte gjort mest for å skape et rent felt av ryttere. Der har kanskje skisporten noe å lære?

Bilde fra bicycling.com

Vi er igang

Jørgen Leth ser som alltid fantastisk ut. Han er i form og gleder seg

Skandaler eller ei

 

Dette er en blogg om sykling og i første omgang Tour de France 2013. Kanskje. Jeg har ingen plan med den ut over at jeg kanskje vil skrive litt i perioder,og om jeg er heldig og dyktig så belyser jeg forskjellige emner som kan være av interesse. Jeg vil med glede motta ønsker på hva jeg kan skrive om. Jeg er på ingen måte en historiker som kan gi et innblikk i historien, fakta og denslags men vil prøve å holde alt på et så overfladisk og lettlest plan at alle som vil skal kunne lese det. Skulle jeg ta feil med navn og hendelser beklager jeg det. Beklager også eventuelle skrivefeil som helt sikkert vil komme. Registrer dem gjerne, men glem dem så. Jeg gidder nok ikke alltid endre de.

 

Som norsk i Danmark har jeg som de fleste nordmenn de senere år blitt mer og mer interessert i sykling og topper man dette med å bo i et land hvor Tour de France og sykkelsporten er større for mange enn hva skisporten er i Norge vil jeg si at min interesse for sporten er relativt stor. Da jeg flyttet til Danmark i 2006 hadde jeg i årene før fått med meg Hushovds oppturer og hørt om tidligere norske suksesser i internationale sykkeløp. Men da jeg under min første sommer i Danmark fikk se hvordan kontoret gikk amok da ryktene om at Michael "Kyllingen" Rasmussen ble kastet ut av touren begynte jeg å forstå konturene av noe større. I årene etter lærte jeg å stifte bekjentskap med Jørgen Leth og Mader, to legendariske Tour kommentatorer på dansk tv. Og da Leth (for øvrig på det tidspunkt dansk konsul på Haiti) ble kasta ut av tv grunnet en hyggestund med en, for mange, litt for ung hushjelp hjemme på Haiti med det resultat at seertallene falt så dramatisk at han senere ble ansatt igjen, så forstår man at det her i Danmark er viktig. Senere ble jeg kjent med Riis kamper mot Ullrich og internasjonale navn begynte å fange min interesse. Indurain og Hinault ble for meg som Vyacheslav Vedenin og Magne Myrmo og respekten for vannbærere ble større enn for de som kun er kjente for å ha vunnet et par etapper og eller et løp

Da Norge i tillegg i 2011 vant 4 etapper med Hushovd og Boasson Hagen og  kjempet for å enten forsvare den gule trøyen eller beskytte sin kaptein til tour seier kan jeg forstå at kommentatoren i norsk tv skriker ut at "Vi eier sykkelverdenen" når vi blir nr 1 og 2 på vei inn til Gap. For ja, da eier vi sykkelverdenen og alle gleder seg med oss. Selv om deres egne helter ender langt bak har sykkelsporten en egen evne til å hylle gode prestasjoner. Selv de største egoer vet de ikke kan klare seg uten en hjelperytter som dag ut og dag inn ligger og skjermer for vinden så når et utbrudd går hjem og et ukjent navn vinner er de ofte blandt de første til å applaudere.

Kanskje er det derfor jeg nå respekterer sykkelsporten for det den er. Skandaler eller ei.

Ny blogg.

Tja, hekta på Tour de France. Relativt sportsinteressert. Vil om jeg gidder blogge litt under Tour de France 2013. Spørsmål og feedback ønskes. Kommer gjerne med meninger på mye relatert til sykkelverdenen.